Den fordømte

November 2016: Viljar Espeland sliter med å holde øynene oppe.
Hodet gynger frem og tilbake. Tiden går sent. Han sitter i den utgravde kjelleren til klubbhuset til den beryktede MC-klubben Satudarah i Daleveien i Sandnes. Én-prosent-klubben ble grunnlagt i Nederland for 27 år siden og har rykte på seg for å være landets mest brutale. Den har spredd seg til minst 18 land.

Viljar har en pistol i hånda. En Colt politirevolver .22 kaliber. Han reiser seg og går hvileløst rundt. Han kikker ut vinduet. Ingen der. Jobben hans er å skyte mannen som har kommet på kant med en del av klubben. En med en såkalt «Sergeant»-tittel i MC-klubben.

Timene går. Ingen kommer.Viljar har noe kokain med seg for å holde seg våken. Han sitter på en liten mur med et skittent teppe rundte seg. Det er iskaldt. Ingen isolasjon og begynnelsen av november. Han vil bare få det gjort.

Så kommer en Audi A7 kjørende foran huset. Bilen til Sergeanten.

I livsfare

April 2017: – Jeg venter bare på at døren skal bli sparket inn ... det vil skje før eller siden.
Viljar møter NRK på en kafé i Bergen. Han vil fortelle sin historie selv om han tror det kan koste ham livet. Siden november har 26-åringen gått fra å være et betrodd medlem med ansvar, til å være på flukt fra Satudarah. Finner de ham, så tror han at han er død. Viljar har egentlig skiftet navn og adresse, men NRK velger å bruke hans egentlige navn. Han har ikke et fast bosted. Han prøver å holde seg et skritt foran.
– Mine eneste tanke når jeg var i klubben var «gjør som du får beskjed om», «gjør som du får beskjed om».

Viljar tar opp kaffekoppen, tar en slurk og setter den ned. Han må bruke begge hendene, fordi han er så skjelven. Han har ikke sovet mye i natt. Han er redd. Det er drøyt fem og en halv måned siden han satt i kjelleren i Daleveien med en pistol i hånden. Mye har endret seg siden den gang.

– Hvorfor det ble Satudarah? Jeg søkte samholdet, brorskapet ... og familie.
Viljar googlet seg nærmest frem til at Satudarah var det beste valget.
– De er stiftet i 1990, jeg er født i 1990. Alle er velkomne. Satudarah betyr «one blood» ... det er ikke forskjell på rase og religion. Alle skal ha en verdig sjanse.

På rømmen

November: Viljar kikker ut vinduet i kjelleren.
Nå, etter mange timer med venting, kommer det noen i bilen til sergeanten. To prospects. Rundt 20 minutter senere kjører de igjen. Så kommer de igjen og drar igjen.

Sergeanten kommer aldri. Viljar har fått mye tid til å tenke. Han begynner å tvile på dette livet. Han tar en telefon og får det bekreftet. Mannen han skal drepe har dratt til utlandet. Viljar går ut av kjelleren og de få meterne bort til Shell-stasjonen. Han tar en kaffe og en røyk. Han tenker. Er dette livet for ham? Hvorfor skal han ta «fallet» og ende opp i fengsel for klubbens anliggende. Han har vokst opp i et hjem med vold og vokst opp i flere fosterhjem. Han begynte med narkotika i ung alder. Nå hadde han funnet et fellesskap og brorskap, men han klarte ikke å komme seg unna tanken om at han ble utnyttet. At han var en liten brikke i et større spill som kunne ofres.

Skulle drepe

April: – Jeg skulle drepe ham med tre skudd. To i brystet og et i hodet. Jeg skulle vente til han kom utenfor huset, så skulle jeg løpe fram og gjøre det, sier Viljar.
– I full åpenhet? Ville du ikke bli tatt da?
– Jo. Jeg skulle ta ti år i fengsel. Planen var jeg skulle bli tatt.
– Hvorfor var du villig til å gjøre dette for dem?
– Planen var at jeg skulle bli sergeant-tittel. Men det vi hadde planlagt var imot Holland (Satudarah-ledelsen, journ.anm.). Jeg hadde blitt kastet ut, men det tenkte jeg ikke på da. Jeg er bare evig glad for at han ikke kom.
– Hva var rollen din i klubben?
– På slutten skulle jeg være «security». Jeg fikk ansvar for hangarounds og prospects. Jeg skulle sørge for at de gjorde jobben sin.
– Hvilke typer jobber er det?
– Graving i kjelleren ... få ut stein, male veggene inne, sørge for at de henter medlemmer. Absolutt alt.
– Var det også deler av jobben din som omhandlet ting som ikke er lovlig?
– Eeeh ... nei ... det går litt mer på hver enkelt. Hva de har lyst til å gjøre. Jeg var mer den som skulle ut og kreve inn. Skyldte folk penger, så kom jeg. Så solgte jeg litt narkotika på siden.

Veien ut

Desember: Viljar drar til Frankrike. Han vil melde seg inn i fremmedlegionen. Han vil ut av Satudarah. Ut av miljøet.
Han håper på en femårskontrakt. Den skal ende med ny identitet og fransk statsborgerskap. Han tar drosje bort til porten. Etter en stund får han slippe inn. Han bor på rom med tjue andre. Tidlig opp hver morgen. Trening. Dette kan bli livet de neste årene tenker Viljar. Men slik går det ikke.

Etter en drøy uke får han beskjed om at han ikke kan bli uten passet sitt. Problemet er at det lå i klubbhuset. Klubbhuset brant dagen etter Viljar satt i kjelleren.
Han drar hjem til Norge.

Slagene

22. desember: Noen dager senere blir Viljar kjørt til en kvinne på Håbafjell utenfor Sandnes.
De møter hverandre utenfor leiligheten, deler en røyk og går ned i kjelleren. Viljar tror han skal få noe informasjon om presidenten i klubben. Han kommer inn gangen og ser seg rundt. Bare noen damesko. Ingenting mistenkelig.

De går inn i stua. Viljar har en dårlig følelse.
– Det er ingen her, sier han.

Han tar feil. Døra til soverommet går opp. Viljar rekker ikke å reagere før han får et slag i ansiktet. De trekker hetta over hodet på han. De slår og slår. En av de kommer med et tau. De binder hendene til Viljar. De slår og sparker.

– Hvordan kunne du gjøre det? Hvordan kunne du bare dra?
De roper. Viljar er blodig. Han er sikker på at de skal drepe ham. Han får en ny bukse. De tar på ham en tjukk jakke. De spør om han vil oppføre seg. Viljar sier ja. De går ut mot en bil som står utenfor.

De tar av tauet og gir Viljar en røyk. Han er sikker på at dette vil være hans siste. De setter seg i bilen og kjører nedover bakken. Viljar sitter bak alene. Det er to personer til i denne bilen. Plutselig ser de en politibil. Viljar tenker at nå har han sjansen til å komme seg unna. Han prøver å åpne døren. Låst. Bilen kjører videre nedover bakken. Viljar ruller opp vinduet. Det ropes i bilen uten at Viljar oppfatter hva. Han gjør et byks for å hoppe ut av bilen.

22. desember. Det er en kald natt i et rolig og barnevennlig nabolag utenfor Sandnes. En bil kommer kjørende nedover bakken.

Ut av den henger en sprellende Viljar som sitter fast i vinduet og sparker i taket.

Vil advare andre

April: – Du tror det er familien din ... de skal støtte deg uansett. Du mister alt du har. Jeg vil bare fortelle folk. Ikke gå inn i miljøet, det er ikke verdt det.

– Jeg fikk skjøvet meg ut av bilen. Jeg hadde heldigvis en god og tjukk jakke på meg som tok en del av støyten. Jeg brant meg likevel på beina, hendene og alt som var. Jeg snudde meg og så bremselysene på bilen. Jeg la på sprang.

Viljar ler. Han vet det høres ellevilt ut, som en dårlig film.
– Jeg bykset gjennom en hekk og sprang inn i et hus. Blodig, og med opprevet bukse. Stakkars folk.

Det må ha vært litt av et syn. De var i 30-årene, med unger. Kjekke folk. Viljar fikk kontakt med politiet. Samme kveld ble alle de fire involverte, deriblant presidenten i klubben, pågrepet. De satt varetektsfengslet i fire uker, men etter hvert har de blitt sluppet ut. Viljar fikk tilbud om politibeskyttelse i begynnelsen, men brøt vilkårene ved å blant annet kontakte folk med tilknytning til klubben. Nå føler han seg som fritt vilt. De vil prøve å finne ham. De vil gjøre et eksempel ut av Viljar.

– Jeg har det helt forj****g. Jeg har ikke penger ... ikke mat ... ikke klær. Hadde det ikke vært for advokaten min så hadde jeg ikke hatt klær. Jeg venter bare på at døra skal bli sparket inn. Det er en usikkerhet. Jeg kan ikke være sammen med noen, da setter jeg dem i fare. Det er et «fucked opp» liv. Det eneste jeg har lært av dette livet er at man ikke kan stole på noen. Det er noe dritt.
– Skjønner du konsekvensene av det du gjør nå ved å gå ut med din historie helt åpent?
– Det jeg gjør nå, det gjør jeg med livet som innsats. Jeg er dau uansett. Jeg har alt av Satudarah etter meg nå og alle støttegruppene. Nå drar jeg sikkert på meg andre klubber også.

– Hvorfor gjør du det da?
– Jeg vil bare fortelle folk at de ikke bør gå inn i miljøet. Skal du kjøre motorsykkel, så kjør motorsykkel. Du trenger ikke et én-prosent-merke på brystet. Det er ikke verdt det.
– Tror du at det kan være en beskyttelse også ved at du går ut med dette?
– Nei.
– Hvordan tror du politiet reagerer på det du forteller?
– Politiet? De driter i meg. Jeg har vært i feil miljø. Det er ingen som har troen på sånne som meg. Det er ingen som støtter meg. Det er ingen som har troen på at jeg kan få et liv etterpå. Jeg vet ikke om jeg tror på det selv lenger. Jeg håper ... jeg håper ...

Frykter eskalering

April: Politihuset i Stavanger.
Kontoret til seksjonslederen for organisert kriminalitet i Sør-Vest politidistrikt. Bak pulten sitter den rutinerte politimannen Bjørn Vidar Bollestad.
– Det har vært mange episoder med Satudarah i Nederland og vi ser at dette gjentar seg i Norge. Vi advarte mot dem da de etablerte seg her og vi advarer i høyeste grad ungdom mot å bli med i disse klubbene.

Satudarah skal ha etablert seg i Rogaland i 2014. Sommeren 2016 sa klubbpresidenten til NRK at medlemstallet hadde gått kraftig opp og at klubben hadde skaffet seg flere eiendommer i Sandnes og Stavanger. Blant annet klubbhuset i Daleveien. Ifølge både politiets og NRKs opplysninger har en intern konflikt ført til splittelse i klubben lokalt. Ifølge Viljar Espeland skal det være to grupperinger som står mot hverandre. Det er bakgrunnen for at han selv satt i kjelleren til klubbhuset i november for å skyte sergeanten som var blitt en lederfigur i motsatt gruppering enn den han var i.
– Dette er et miljø vi har fulgt i lang tid. Vi har Hells Angels, Bandidos, Gremium, Gypsy Joker, og Satudarah er den siste. Dette er et prioritert område, sier Bollestad.
– Vi anser det som skjer som en intern maktkamp i Satudarah. Vi har foreløpig ingen informasjon om at det skal eskalere utover klubben.
– Frykter dere eskalering av vold blant de involverte?
– Det har vært voldelige episoder internt. Klubbmedlemmer har vært involvert i voldsepisoder. Det er noe vi frykter. Vi ønsker egentlig ikke etablering av én-prosent-klubber. Det er ikke ulovlig, men vi kan følge med og iallfall prøve å forhindre konflikter, sier politilederen.

Han forteller at politiet prøver å ha en dialog mellom de sentrale personene i klubbene. Og det trengs. Politiet reagerer imidlertid på at Viljar mener de «driter i» ham. Bollestad sier han ikke kan gå for konkret inn på hvorfor Viljar ikke får beskyttelse, annet enn at han ikke har overholdt vilkårene.
– Det er ikke alle som er egnet til det å være i et sånt regime. Det krever en del av en, sier Bollestad.

Voldssaken mot Espeland er nå på politiet sitt bord. Advokatfullmektig i politiet, Kenneth Møller, forteller at etterforskningen nå er ferdig.

– Det er fire som er siktet i saken. Det er to som har erkjent å utøvd vold, sier han.
Det er fortsatt ikke tatt ut tiltale i saken, og politiet kan ikke si noe om når en rettssak kan forventes.
– Det at han (Viljar Espeland) advarer mot disse klubbene, klok av skade, det er noe vi absolutt kan stille oss bak, sier Bollestad.

NRK har vært i kontakt med presidenten i Satudarah gjennom hans advokat Odd Rune Torstrup. Presidenten ønsker ikke å stille til et intervju. Gjennom advokaten gjør han det klart at selv om han har erkjent å ha utøvd vold, erkjenner han ikke straffskyld. Han vil ikke svare på om han har tenkt å «ta» Viljar. Han avviser også at det har foregått noe ulovlig i klubben, som narkotikasalg og vold. Presidenten forteller videre at han ser frem til å forklare seg i retten.
Les også:

Norway - Nrk.

MC & GJENGKRIMINALITET

Search This Blog